Hvor er de nå?

Gunnar Johan Knudsen har aldri dømt en eneste kamp i nasjonale serier, hvertfall ikke fra parketten, men som mangeårig leder av NBBFs dommerkomite fortjener han likevel en plass i dommerhistorikken. Næringslivslederen ble valgt inn på Tinget i forkant av BLNOs fødsel i 2000, og fikk oppleve den svært uvante mediainteressen på kroppen da det kokte rundt dommerne og flere av de sentrale coachene i de første sesongene. Det ble mange fighter med både BLNO-representanter og coacher, men Knudsen stod alltid støtt og håndterte det som dukket opp. Med to barn på elitenivå, og eget engasjement i BVIFs styre, har det også blitt mange timer i hallen av private årsaker. Den pensjonerte forsikringsmannen bosatt på Rykkinn i Bærum vil fortsatt dukke opp på en og annen kamp. Og da med god innsikt i dommernes hverdag.

DK-leder og stolt bestefar Gunnar J. Knudsen (og lille Ragna på 17mnd)Du var leder for NBBFs dommerkomite da BLNO startet i 2000 og i noen år etter dette, og fikk personlig merke et kraftig trykk fra coacher, klubber og ikke minst media. Kan du fortelle litt om hvordan dette var, hvordan det ble håndtert og ikke minst hvordan du i ettertid ser denne perioden?

Svar: Jeg respekterer de som med sterke ønsker om utviklingen av basketballen i Norge satte i gang arbeidet med BLNO. Det var ærlig ment og det var et ærlig forsøk. At man etter hvert ikke klarte å leve opp til ambisjonene har mange årsaker. Jeg tror det hadde vært nyttig om selvbildet til noen av lederne og ikke minst coachene hadde vært noe mer i balanse med sin egen kompetanse og de reelle ressursene. Og selv om man har ambisjoner om utvikling behøver ikke man gi slipp på alminnelig folkeskikk! Media var egentlig ikke det store problemet. Det var å forvente at de fulgte opp saker som coacher og spiller forsynte dem med, men det var aldri utrivelige kontakter. Da var nattlige mailer fra Bergen mer tåpelig og måtte håndteres deretter.

Kan du nevne et eller flere høydepunkt(er) i din tid som leder av dommerkomiteen? Enten for deg personlig eller for sporten/dommerne. Ta gjerne med en god historie, spesiell opplevelse eller noe som virkelig gjorde inntrykk sett fra din posisjon som DK-leder?

Svar: Jeg var kommet inn i dommermiljøet som en outsider. Jeg kunne ingen ting om basket når min sønn i 1984 heller ville spille basket enn håndball! Jeg har mitt engasjement i basket gjennom at mine barn har drevet idretten og tatt ansvar som foreldre. Jeg var med fra 1984 som lagleder for minigutter frem til jeg gikk av som DK-leder. DK var derfor avslutningen av mitt organisasjonsengasjement innen idretten.

DK-tiden var trivelig, ikke minst samholdet i dommergruppen og den gode kontakten vi der hadde. Jeg vil ikke tillegge meg store basketkunnskaper, men jeg har en gang slått Bård Stoller på en teoritest. Han unnskyldte seg med at det var situasjoner som ikke oppstod i kamper, men jeg tror han hadde kommentert dem om de hadde skjedd!! Og kommentarer til ting er lovlig. Jeg er selv en aktiv tribunekommentator, men det er viktig å sette strek når kampen er spilt. Coacher som ikke ville hilse på meg som DK formann etter kampen fordi de mente dømmingen var dårlig hadde jeg ikke sansen for.

Savner du dommermiljøet eller sporten generelt? Noen dommere, coacher eller spillere du husker spesielt godt?

Gunnar Knudsen, flankert av Geir Matthiasen (v.) og Tor Chr. Bakken, deler ut Gullfløyten i 1995Svar: Jeg har som jeg selv har sagt,  hatt mitt engasjement i basket via mine barn. Hadde de drevet med padling hadde jeg nok vært med der istedenfor. Jeg har truffet mange hyggelige aktører, det være seg foreldre, spillere, dommere, trenere og andre ledere. Noen husker jeg fra spesielle situasjoner – positive og negative – men ingen nevnt, ingen glemt.

Jeg vil likevel trekke frem den første tiden i Bærums Verk hvor vi hadde en fantastisk foreldregruppe som virkelig stod på for idretten. Det var en god organisasjon som drev med god økonomi. Terje Holm må nevnes for sin enorme innsats for å få bygget ny Rykkinnhall.  Grunnen til at vi hadde et slikt samhold var at lagene var mange og elitelaget bestod av spillere fra lokalområdet. Vi var stolt over ”guttene” våre og de gjorde en stor innsats for de yngre lagene. Det var attraktivt å komme til Verket og jeg husker jeg sjokkerte Ron Billingslea ved å si at skulle han ta inn spillere fra andre lag måtte de betale for å komme inn. Det ble ikke noe utav, men kanskje skulle vi ha gjort det. Jeg tror også mange mistet entusiasmen når det kom inn for mange spillere fra andre lag som ikke hadde noen god organisasjon i ryggen.

Etter hvert mistet Verket mange foreldre og noe av grunnen var blant annet at det ble for mye penger som skulle samles inn til elitesatsingen. En sport hvis finansiering er basert på frivillig innsats kan ikke plutselig endre sine ambisjoner. Brutalt sagt for de som er glad i en sport og gjerne vil utvikle den videre, men det er urealitisk å tro at man i lengden får foreldre til å stille opp fordi en amerikansk trener kommer inn og skal revolusjonere norsk virkelighet.  Utvikling må basere seg på tradisjoner og det tar det flere generasjoner å bygge opp.

Hva har du drevet med siden du gikk ut av vervet?

Svar: Jeg var, mens jeg var i DK,  adm. direktør for et tysk kredittforsikringsselskaps virksomhet i Norden. Etter senere fusjoner hadde jeg andre lederstillinger i konsernet frem til jeg etter en avtale fra 1996 gikk av med pensjon i 2008. Man blir tidlig pensjonist når man har hatt lederstillinger i utenlandske selskaper. Men jeg er fortsatt aktiv innen mitt fagområde som selvstendig konsulent. For øvrig er det å bli bestefar en stor ting og ellers koser Lone og jeg oss med mye friluftsliv, turer i inn og utland og hytteliv i Valdres. Neste år feirer vi 40 års bryllupsdag. Har i tillegg frekventert et treningssenter – i all beskjedenhet - men satser ikke på Birken.

Har du på noe tidspunkt vurdert å ta et verv innenfor basketballsporten igjen, eller kanskje en annen idrett?

Svar: Jeg tror at min tid som leder innen basket er over og det vil vel være mer aktuelt å jobbe for Seniorsaken!!

Du har jo barn som også har drevet nye med basketball gjennom årene. På hvilken måte synes du at sporten har satt sitt preg på familien?

Svar: Basket har vært av meget stor betydning for oss. Lone var aktiv i foreldregruppen i Verket og jeg hadde selv minst et verv i styre og stell i alle årene fra 1984 til 2003!  For Ingvild og Christoffer var det fint å ha en idrett hvor deres høyde var et pre selv om de også etter hvert fikk andre kvaliteter som spillere. I tillegg har jo en stor del av deres vennekrets vært fra basketmiljøet, og det er trivelig når jeg treffer disse igjen og vi mimrer om ”gamle” dager. Og det er hyggelig å se dem i viktige samfunnsfunksjoner og at det går dem vel.

Hvor lenge er det siden du så en basketballkamp ”live”? Hvor var dette? Hvilken kamp?

Svar: Jeg går gjerne en tur i Rykkinnhallen hvis det passer og var innom der også i siste sesong på et par kamper. Ulriken var en av kampene jeg så. Jeg har jo egentlig det prinsippet at jeg først er tilhenger til det laget hvor et av mine barn spiller og deretter heier jeg på lag fra min hjemby Bergen (Dog – skal innrømme at jeg er litt feig og holder meg litt nøytral når jeg går i Rykkinnhallen og det er et Bergenslag på andre banehalvdelen).

Kommer du til å se en basketballkamp på nasjonalt eller internasjonalt nivå denne sesongen, eller kanskje neste?

Svar: Jeg kommer til å betale min billett og gå å se kamper i Rykkinnhallen også i denne sesongen. Jeg har jo etter hvert lært meg en del om sporten, og det gir jo mer igjen når man kommer som tilskuer.  Det er nok her basketball har sin begrensning, for få av min generasjon kjenner regelverket og hva som er en god prestasjon eller ei. Da går man heller ikke for å se på. Ingvild skal i tillegg trene Ullerns damelag og da må hun jo få min støtte i de tilfeller dommerne skulle ha sittet på min plass for å se bedre!