Etter at vi startet vår historiske reise blant dommere og deres virksomhet fra midten av 60-tallet og fram til nyere tid, har vi vært i kontakt med en rekke velvillige personer i hele landet for å finne bilder. Men det er ikke til å stikke under en stol at uten bidrag fra noen utvalgte entusiaster blant de som var sentrale i de første ti-årene, hadde vår historikk gått i glemmeboken. Men arbeidet har blitt kronet med hell, det har dukket opp bilder vi ikke ante noe om og fra anledninger vi knapt kjente til. Dagens blinkskudd viser fem velkledde herrer, inkludert Steins Evju på sitt første oppdrag som medfølgende dommer, på Island i påsken 1968.
I april 1968 arrangerte det islandske basketballforbundet, på lokalt språk "Körfuknattleikssamband Íslands", det nordiske mesterskapet for menn, og de deltakende landene var Island, Danmark, Finland, Norge og Sverige. For andre gang reiste Norges herrelandslag til et slikt mesterskap, men det var første gang det var med en norsk dommer. Stein Evju representerte Norge, og sammen med sine nordiske kollegaer loset han turneringen vel i havn.
Avbildet til venstre er de fem medfølgende dommerne under turneringens åpningsseremoni: Fra venstre ser vi Ingi Gunnarsson (ISL), Torben Steen Nielsen (DEN), Leo Ahlbom (FIN), Stein Evju (NOR) og Lennart Rörgren (SWE).
Det norske laget var sterkt redusert, både fordi spillerne måtte betale halvparten av reisen selv, men også på grunn av skader. I en forhåndsomtale i Aftenposten, forøvrig skrevet av Lars Rivenes, omtales bakgrunnen for landslagsuttaket, chartring av fly sammen med det svenske laget og også Evjus første nominasjon til Polar Cup.
Rivenes var forøvrig på sagaøya sammen med coach Jim O'Neal i påsken 1968, og fungerte som NBBFs reiseleder.
Mellom linjene, og i teksten under, kan man i forhåndsomtalen også ese litt frykt for store og rutinerte motstandere, spesielt enkelte fra Sverige og Finland. Med på laget til Polar Cup var også vår bidragsyter Tore Vik, som ikke bare hadde denne avisreportasjen i sitt arkiv, men som også sendte oss sin egen beretning om turneringen, resultatene fra Norges kamper, dommerne og ikke minst sin forsvarsinnsats da svenskenes gigant, Jørgen Hansson på 202 og 115kg, kom i god fart mot kurven:
Allerede mot Danmark i første kamp fikk vi bekreftet at dette ville bli sportslig litt ugreit, for å si det mildt: 29 -100 var lite å skrive hjem om. Broder Pål (Vik) var skadet, og allerede i den første kampen ble Håvar Poulsson skadet, derfra og ut var vi kun 8 spillere.
Neste kamp var mot "Söta bror", som ikke fremsto som søt i det hele tatt.
Aller fremst hadde de datidens mest imponerende basketfysiske eksemplar – nemlig Jørgen Hansson. Jørgen var 202, veide ca. 115, hadde utmerket spenst, svært lange armer og glattbarbert hode modell 2009. Han hadde stor glede av å herse under kurven med alle motstandere som ikke var tilsvarende utstyrt, dvs. med alle han møtte på banen. Jørgen spilte i alt 173 landskamper, og var i 2004 fortsatt mestscorende svenske landslagsspiller og den med høyest snitt pr.kamp (19 ppg).
Vår coach Jim O’Neal kunne en god del om basketball, men hadde også en selsom oppfatning i retning av at ”tro kan flytte fjell”. Dette prøvde han å motivere oss med før svenskekampen. Eksemplet hans var ikke heldig valgt: ”If you really believe you can jump as high as the ceiling – you can do it!”
Taket i Reykjavikhallen var ca. 7.50 m over gulvet. Steinar Hoen var ikke engang født. Vi skjønte at ytterligere taktisk planlegging var fånyttes.
Og svenskene rullet over oss efter alle kunstens regler, selv om de lot benken øve seg mye av tiden. Selveste Jørgen var også på banen noen minutter.
Tore Vik (15) i aksjon mot Danmark i den første landskampen på norsk jord, våren 1967.Kampens høydepunkt for min del kom da jeg oppdaget at jeg plutselig var eneste forsvarer på vår banehalvdel. Den eneste svensken i problematisk avstand var nettopp Jørgen. Han hadde fått godt grep på ballen efter en steal på egen straffelinje. Han hadde også fått tak på akselerasjonen mot det som kunne bli turneringens mest formidable dunk – som ingen ville glemme. Særlig ikke den forsvarsspilleren som kunne tenkes å ville prøve å stoppe ham.
Coach Jim så situasjonen, og ropte ut løsningen: ”Stop him, Tore!” Jeg følte plutselig en slående likhet med fotgjengeren som stepper inn i fotgjengerfeltet, for å være sikker på at bussjåføren blir dømt for uaktsomt drap. Derfor gjorde jeg det enkelt – både for Jørgen og for dommerne. To beherskede skritt rett til siden, og Jørgen hadde fri vei til kurven. Han så nesten litt skuffet ut da han passerte uten å høre noen knaselyder. Men dunken var flott. Også sett bakfra.
Sluttresultatet er marginrekord for det norske landslaget – og antagelig også for svenskene: 44 – 148 !
Vi tapte selvsagt også for Finland (56 – 131) og for vertene (59 – 123).
I finalen heiet vi på finnene, som slo svenskene 68-63 på vegne av alle oss andre. Jørgen var ekstra lang i maska og gråt en skvett. Det gav oss en slags trøst.
Vi spillere hadde inntrykk av kompetent dømming gjennom hele turneringen. Det betyr at dommerne aldri var i fokus. Også derfor er det vel mye som tyder på at vår medbragte dommer Stein Evju faktisk gjorde den beste innsatsen av nordmennene i Reykjavik påsken 1968.
Allerede efter danskekampen stod det utmerkede slagordet ”When hopelessly behind – take your ball and go home” svært klart for mange av oss. Kjekke sportsgutter som vi var, spilte vi likevel alle 4 kampene først – før flyet endelig tok av igjen. Vi nordmenn satt nokså musestille bakerst. Forrest satt Jørgen & co – omtrent like stille.
Moro med nordisk forbrødring på basketballbanen, gitt!
Tore Vik
"power forward" på 184